Pæremøkkmose

Fra den samme kuruka som produserte parasollene jeg fotograferte for to blogginnlegg siden, kom det også noen andre snodige sporehus. Jeg trodde det var flere parasoller på gang, men det viste seg å være en slektning, pæremøkkmose. Begge disse moseartene er avhengig av insekter for å å spre sporene sine, så at en flue kom og satte seg der den gjorde var bare utrolig artig.

Formica

Høyst sannsynlig en rød skogmaur av den helt vanlige typen. Jeg har imidlertid gått til drastisk anskaffelse av Svenska Nationalnyckeln, som er et fantastisk oppslagsverk med bestemmelsesnøkler. Med den til hjelp er jeg NESTEN helt sikker på at dette er en Formica rufa, vanlig rød skogsmaur. Men ikke helt. Det er noen detaljer med behåringen i nakken som er viktig for å skille mellom den vanlige og to mindre vanlige arter.

Er også ganske fornøyd med noen av de tekniske kvalitetene ved dette bildet. Øvelse gjør mester på stacking også, som alt annet, og der begynner jeg å føle en viss grad av kontroll nå. En annen dimensjon er at dette er et dødt individ som har blitt preparert og oppstilt i en positur og deretter tørket slik at den beholder stillingen. Å holde styr på seks bein og to antenner på et dyr som er én centimeter langt er noe plunder, og her har jeg nok vært mer heldig enn dyktig. Men man trenger litt flaks for å bli inspirert til å fortsette.

Det beste hadde naturligvis vært å fotografere dem levende. Spesielt med mer sjeldne arter. For å få dem til å sitte rolig lenge nok til å gjennomføre en stacking-serie, tror jeg det er nødvendig å kjøle dem ned og holde dem nedkjølt under hele prosessen. Det har jeg dessverre ikke utstyr til ennå, jeg har noen planer om hvordan det kan lages, men inntil videre må nok flere individer bøte med livet for at fotografen skal lære seg dette ordentlig.

Tre små parasoller

Parasollmose har jeg bare sett en gang før. Det er den flotteste mosen jeg vet om. Gleden var stor da jeg oppdaga en ny liten flekk med slik mose rett i nærheten av familiens hytte i Hedmark. Det var egentlig på nære nippet. Området skulle friseres med ryddesag, i kantklipper-modus, men jeg stusset over denne fargeflekken som skilte seg så markant fra omgivelsene. Forrige gang jeg så Parasollmose var det over en enslig elglort. Min oppfatning var at den bare trivdes på slikt, men denne gangen ser jeg ingen spor av ekskrementer. Det må være noe annet i bakken som har fått den til å trives, så dette må undersøkes. Kanskje det finnes flere arter av parasollmose, med ulike krav? Forekomsten denne gangen dekker et areal med diameter 20 centimeter, og det er mange flere sporehus på vei opp. Det skal bli spennende å se om jeg kan få flere bilder framover.

Tre Små Parasoller

Den enøyde

Vannlopper er opptil 3-4 mm lange. Denne har en kropp på ca. 1 mm og antenner på tilsammen 3 mm. De finnes nesten alle steder hvor det er vann.

De er som lopper flest, og spretter mye mer enn en fotograf kunne ønske seg. Med slike dyr er det VELDIG fristende å droppe dem i sprit eller sukkerformalin for en øyeblikkelig og smerteløs død, og deretter fotografere dem i ro og mak.

Dessverre mister de fargene sine når de dør. Den blå fargen rundt overgangen til halen går først, og deretter blekner det røde øyet. Det tar kanskje 3 minutter, så ser den ut som en blekgul og halvråtten reke.

Denne klarte jeg å få et bilde av etter å ha dopet den med tannlegebedøvelse (xylokain). Stoffet selges også som liniment mot solbrenthet og insektstikk, så det var relativt lett å få tak i. Dessverre er det ikke så effektivt.

Optikken er en Pentax A* 200mm f/4 makro, med en reversert 50mm f/1.4 påmontert.

Parasollmose

Denne lille mosen med de flotte sporehusene er veldig kresen på voksested. Den gror bare på gammel elgmøkk, med bestemt fuktighetsinnhold og grad av nedbryting. Det er jo ganske flott da, at noe så pent kan komme ut av gammal møkk.

Parasollmose

Grunnen til at jeg kom på dette bildet i dag var at jeg glemte å skylle druene jeg spiste i går, og unngjelder for det i dag. Tviler på at det kommer noe pent ut av akkurat det, men litt trøst er det nå i bildet likevel. ;-)

Utsikt mot nord

"Alle" hadde bilde av måneformørkelsen i oktober i år. Øyelokka mine var bare for tunge den natta. Men værmeldingen var bra for neste natt også, så jeg satte opp kameraet på verandaen, og lot det ta 30 sekunders eksponeringer så lenge batteriet varte. Dette er ett av bildene.

Verandaen er nordvendt. En halv time etter midnatt begynte nordlyset å leke i horisonten, og Karlsvogna hadde rotert seg inn i bildet. Bildet ble ganske fint med vanlig redigering i Lightroom, men jeg fikk det for meg at jeg skulle understreke motivet enda mer. Kanskje er det bare dumt. Kanskje er det kitsch. Men jeg vet hvor jeg fikk ideen fra.

Jeg studerer geografi dette året. En ting som problematiseres er hva et "sted" egentlig er. Samfunnsvitenskapelig orienterte geografer framholder at et fysisk sted ikke er et "sted" før mennesker har opplevd det. "Sted" er subjektivt, et fenomen, en personlig relasjon.

Ta det som utgangspunkt og tenk på landskapsfotografi. Da blir et motiv ikke et "sted" før fotografen har gjort sin subjektive tolkning av stedet, basert på sin opplevelse. Da oppstår bildet som målbærer for fotografens tolkning. Det objektive, det dokumentariske, får underordnet betydning.

Ironien er selvfølgelig at kameraet sto alene på verandaen da dette bildet ble tatt. Jeg hadde sovna for lenge siden. Kanskje det rettferdiggjør et visst drømmeaktig preg?

Nordlysmimring

For femten år sida fotograferte jeg fremdeles på film. NASA hadde en varslingstjeneste for nordlys basert på epost, men da måtte man være litt heldig å sjekke eposten på et lagelig tidspunkt. Tjenesten var først og fremst beregna på amerikanske brukere, så vi her i Europa fikk ofte eposten seint på kvelden når showet allerede var i gang. Det skjedde også en sein kveld i august 2001, men av en eller annen grunn var jeg veldig klar og forberedt akkurat den kvelden. Omstendighetene har jeg glemt.

Jeg tok sykkelen inn i Marka til Breisjøen, og kunne tydelig se gardinene tegne seg mot den fremdeles lyse nordhimmelen. Breisjøen er en del av Oslos reserve-forsyning av drikkevann, men gjerdet rundt er ikke noe vesentlig hinder for folk som er vokst opp i området. Selv i mørket tok det bare et par minutter å få gjemt sykkelen og finne et hull som var stort nok til mann og fotobag.

Da stativet var rigget og kameraet skulle fram, kom jeg plutselig på to ting. For det første sto det negativ film i kameraet. En Kodak Portra 160VC. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at det går sikkert greit. Så oppdaga jeg at objektivet jeg hadde tenkt å bruke, en 20 mm vidvinkel, lå igjen hjemme. Den eneste vidvinkelen i baggen var en 31mm. Men det fikk duge det også. Den opprinnelige planen var å få både nordlys og speiling i det trolske vannet, men med 31mm måtte jeg velge en av delene. Det ble himmelen.

Nøyaktig eksponering har jeg glemt. Jeg er temmelig sikker på at jeg brukte blender 2,8, og at jeg sto og tellet sekunder etter 1001-1002-1003 metoden. Og så husker jeg at jeg reiste til byen og fikk framkalt filmen på timesframkalling neste dag. Det kostet mer, men jeg kunne ikke vente. Da negativene kom tilbake neste dag, var det vanskelig å avgjøre om det virkelig var noe nordlys på bildene. Jeg var så vant til å se på lysbilder at negativet framsto som kryptisk. Det var derfor ekstra magisk da dette dukket opp på skjermen etter at scanneren hadde gjort jobben.

Nordlys og gatelys

Jeg har en app på telefonen som varsler meg når det er en sjanse for å se nordlys på mine breddegrader. For to dager siden sammenfalt det med klar himmel og en reell mulighet.

Denne kvelden bestemte jeg meg for å oppsøke byen heller enn mørke steder, og se om det gikk an å fotografere nordlys på et sted med mye lysforurensning også. Jeg reiste inn til Tønsberg, og ruslet opp på Slottsfjellet som ligger midt i byen. Derfra var nordlyset klart synlig mot horisonten bak Jarlsberg hovedgård, på tross av lysene fra den store trafikkmaskina i Kjellekrysset. Dette var moro.

Litt om teknikken:

Jeg tok flere eksponeringer, slik at jeg hadde enkeltbilder der enten nordlyset eller gatelyset var bra eksponert. Blenderen var f/4 og ISO=800, og eksponeringstiden fra 2 til 30 sekunder. Så kombinerte jeg disse i et HDR-program (Photomatix), som ga ovenstående resultat uten mer etterbehandling.

"Frankenoptikk" kan være gøy

For et tiår siden var jeg grådig imponert over bilder fra blant andre Bjørn Rørslett og Øyvind Antonsen, tatt med optikk som opprinnelig stammet fra røntgenmaskiner. Optikken oppførte seg temmelig rart med vanlig lys, men ga spesielle effekter som var flotte når de ble brukt på riktig måte.

Noen år senere fikk jeg tak i et slikt objektiv selv. En Rodenstock 100mm f/1,6. Altså temmelig lyssterk til den brennvidden å være. Så begynte utfordringen med å tilpasse den til kameraet. Et venn av meg hadde gitt meg et objektiv han hadde droppet i gulvet og som ikke ville fokusere lenger. Det var en 50mm f/1.7. Jeg fisket ut alle glasselementene fra dette, men beholdt blendermekanismen. Så fôret jeg opp Rodenstock-objektivet med gjengeteip og skrudde det inn i gjengene som egentlig skulle festet de opprinnelige linseelementene. Det satt som et skudd! Siden blendermekanismen var intakt og lysstyrken omtrent den samme på de to objektivene, fungerte eksponeringsautomatikken på kameraet også.

Konstruksjonen hadde naturligvis fremdeles sine begrensninger, for eksempel at fokusavstanden var fast, og ganske nær kameraet. Det ble rett og slett et makroobjektiv med sære egenskaper. Det er likevel artig å bruke på motiver som passer til objektivet, som f. eks. blomsten kubjelle som har sin nordligste forekomst på Hovedøya utenfor Oslo. Den likner mogop, men har litt andre farger.

På bildet over har jeg brukt blender 16 for å oppnå litt dybdeskarphet. I motlyset glitrer behåringen på planten litt ekstra gjennom det spesielle objektivet.

Et annet eksemplar, i mykere lys og med full blenderåpning. Da blir bakgrunnen behagelig bløt, mens kontrastene beholdes i det som er skarpt.

Etterhvert skal jeg forsøke å samle noen makrobilder i et eget album. Men jeg bruker ganske mange forskjellige teknikker til nærbildene mine, så det er mer sannsynlig at jeg blogger om det. Jeg har et godt stykke igjen før jeg kan ta "svennebrevet" som makrofotograf!

Alpenglow

Jeg husker jeg leste amerikanske fotoblader på nittitallet, da Galen Rowell var et stort navn i naturfoto. Han var rå på å vise landskapene i Sierra Nevada, og hadde en spesiell forkjærlighet for lyset som oppsto rett før eller rett etter solnedgang, mens fjellene reflekterte lyset fra sola som var rett under horisonten. Det ga en egen glød i bildet, et mykt rødskjær som ikke kastet skarpe skygger men likevel viste lysets retning. "Alpenglow", kalte han det. Som skogsmatros hadde jeg aldri selv sett dette, og lurte ofte på om ikke herr Rowell smørte tjukt på for å snakke sine egne bilder opp. Men første kvelden i Zion nasjonalpark fikk meg til å forandre mening. Jeg trodde showet var slutt da solen sank under horisonten der jeg sto og fotograferte røde sandsteinsklipper. Det var på nippet at jeg bare pakka sammen da jeg omsider "skjønte" lyset. Jeg jobbet fælt med å eksponere riktig, for det myke, fargede lyset var svakt, som om det bare insinuerte seg inn over landskapet. Det meste ble undereksponert, men lot seg lokke fram i etterbehandlingen heldigvis. Bildet under er tatt på blender 8 og ISO 400. Eksponeringstida var 30 sekunder, men kunne med fordel ha vært både ett og to minutter. Og jeg innrømmer det gjerne, Galen Rowell hadde rett i hvert et lovprisende ord om dette lyset.