Nordlysmimring

For femten år sida fotograferte jeg fremdeles på film. NASA hadde en varslingstjeneste for nordlys basert på epost, men da måtte man være litt heldig å sjekke eposten på et lagelig tidspunkt. Tjenesten var først og fremst beregna på amerikanske brukere, så vi her i Europa fikk ofte eposten seint på kvelden når showet allerede var i gang. Det skjedde også en sein kveld i august 2001, men av en eller annen grunn var jeg veldig klar og forberedt akkurat den kvelden. Omstendighetene har jeg glemt.

Jeg tok sykkelen inn i Marka til Breisjøen, og kunne tydelig se gardinene tegne seg mot den fremdeles lyse nordhimmelen. Breisjøen er en del av Oslos reserve-forsyning av drikkevann, men gjerdet rundt er ikke noe vesentlig hinder for folk som er vokst opp i området. Selv i mørket tok det bare et par minutter å få gjemt sykkelen og finne et hull som var stort nok til mann og fotobag.

Da stativet var rigget og kameraet skulle fram, kom jeg plutselig på to ting. For det første sto det negativ film i kameraet. En Kodak Portra 160VC. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at det går sikkert greit. Så oppdaga jeg at objektivet jeg hadde tenkt å bruke, en 20 mm vidvinkel, lå igjen hjemme. Den eneste vidvinkelen i baggen var en 31mm. Men det fikk duge det også. Den opprinnelige planen var å få både nordlys og speiling i det trolske vannet, men med 31mm måtte jeg velge en av delene. Det ble himmelen.

Nøyaktig eksponering har jeg glemt. Jeg er temmelig sikker på at jeg brukte blender 2,8, og at jeg sto og tellet sekunder etter 1001-1002-1003 metoden. Og så husker jeg at jeg reiste til byen og fikk framkalt filmen på timesframkalling neste dag. Det kostet mer, men jeg kunne ikke vente. Da negativene kom tilbake neste dag, var det vanskelig å avgjøre om det virkelig var noe nordlys på bildene. Jeg var så vant til å se på lysbilder at negativet framsto som kryptisk. Det var derfor ekstra magisk da dette dukket opp på skjermen etter at scanneren hadde gjort jobben.